Enhetens tabernakel

Med hensyn til det du har skrevet om hans velærverdighet den lærde Ṣáḥib, Guds nåde være med ham, så er hans holdning og innstilling klar og tydelig, slik det ytterligere bekreftes av det han har sendt. Og når det gjelder hans spørsmål, ble det ikke funnet å være tilrådelig å omtale og besvare hvert av dem enkeltvis, for svaret ville ha kommet i strid med hva som var klokt å gjøre, og ville vært uforenlig med det som er sedvanlig blant folk. I det som ble åpenbart til ære for ham fra den guddommelige gunsts himmel, ble det likevel avgitt svar i et vidunderlig konsist og klart språk. Men det ser ut til at han har unnlatt å vurdere saken nøye, for ellers ville han beredvillig ha medgitt at ikke et eneste punkt ble utelatt, og ville ha utbrutt: “Dette er intet annet enn et klart og avgjørende utsagn!” Hans spørsmål var som følger.

Først: “Medregnet Zarathustra var tallet på Mahábád-profetene tjueåtte. Hver av dem søkte å opphøye snarere enn å avskaffe de andres religion. Hver enkelt som fremsto, vitnet om at den tidligere religion og lov var sann og sannferdig, og ytret intet ord om å avskaffe dem. Hver av dem erklærte: ‘Vi overbringer en åpenbaring fra Gud som vi gir til hans tjenere.’ Noen av hindu-profetene har imid- lertid erklært: ‘Vi er Gud selv, og det påhviler hele skaperverket å vise oss troskap. Når enn strid og uenighet viser seg blant menneskene, reiser vi oss for å dempe dette.’ Enhver som viste seg, kunngjorde: ‘Jeg er den samme som fremsto i begynnelsen.’ De senere profeter som David, Abraham, Moses og Jesus bekreftet sannheten av profetene som gikk forut for dem, men sa: ‘Slik var loven i fortiden, men på denne dag er loven det som jeg forkynner.’ Den arabiske profet har imidlertid sagt: ‘Ved at jeg fremsto, har enhver lov vist seg å være dårlig, og ingen lov har gyldighet utenom min.’ Hvilken av disse trosretninger lar seg godta, og hvilken av disse ledere er å foretrekke?”

Det bør først bemerkes at i én forstand er det forskjell mellom det stade som Guds profeter har. Tenk for eksempel på Moses. Han brakte en Bok og ga forordninger, mens en rekke av de profeter og sendebud som fremsto etter ham, ble gitt i oppgave å fremme hans lover, for så vidt som de forble samsvarende med tidens behov. Bøkene og krønikene som er tilføyet Toraen, gir et veltalende vitnesbyrd om denne sannhet.

Med hensyn til utsagnet som tillegges Koranens opphavsmann: “Ved at jeg fremsto, har enhver lov vist seg å være dårlig, og ingen lov har gyldighet utenom min,” så ble ingen slike ord noensinne uttalt av denne kilde til og dette utspring for guddom- melig visdom. Nei, snarere bekreftet han det som var blitt sendt ned tidligere fra den guddommelige viljes himmel til Guds profeter og sendebud. Han sier, opphøyet være hans ytring: “Alif Lam Mim Gud! Det er ingen gud uten Ham, den Levende, den som Er! Han har åpenbart deg skriften med sann- heten, som stadfester det som forelå før den. Han har åpenbart loven og evangeliet før, som ledelse for menneskene. Han har åpenbart kriteriet.” Han har enn videre hevdet at alle profeter er kommet fra Gud og har vendt tilbake til ham. Betraktet i dette lys er de alle ett og samme vesen, siden de ikke har ytret et ord, formidlet et budskap eller åpenbart en sak av egen drift. Nei, alt de har sagt, er utgått fra den ene sanne Gud, opphøyet være hans herlighet. De har alle kalt menneskene til den høyeste hori- sont og gitt budskapet om evig liv. De ulike utsagn nevnt av hans velærverdighet Ṣáḥib blir således å betrakte som overensstemmende bokstaver, det vil si bokstaver som danner ett eneste ord.

Med hensyn til spørsmålet: “Hvilken av disse trosretninger lar seg godta, og hvilken av disse ledere er å foretrekke?”, så er dette det stade der de følgende velsignede ord stråler som solen: “Vi gjør ingen for- skjell på noen av Hans sendebud,” mens verset “Av disse sendebud har Vi favorisert noen fremfor andre,” gjelder det annet stade som vi allerede har nevnt. Svaret på alt hans velærverdighet Ṣáḥib har spurt om, ligger faktisk forvart i denne altomfattende, denne vektige og uforlignelige ytring, helliget og opphøyet være hans ord: “Med hensyn til ditt spørsmål om de himmelske skrifter: Den allvitende lege har fingeren på menneskehetens puls. Han oppdager sykdommen, og i sin ufeilbare visdom foreskriver han legemidlet. Enhver tidsalder har sitt eget problem, og enhver sjel sin bestemte higen. Det legemiddel som verden behøver i sine nåværende lidelser, kan aldri være det samme som en senere tidsalder kan trenge. Vær omhyggelig oppmerksomme på behovene i tiden som dere lever i, og la deres overlegninger dreie seg om dens påtrengende behov og fornøden- heter.” Enhver rettsindig sjel vil stadfeste at disse ord er å betrakte som et speil for Guds kunnskap der alt det er spurt om, blir klart og tydelig gjen- speilet. Velsignet er den som er blitt utstyrt med seende øyne av Gud, den allvitende, den allvise.

Et annet spørsmål stilt av den velærverdige Ṣáḥib er dette: “Det er fire åndsretninger i verden. Én retning forsikrer at alle de synlige verdener, fra atomer til soler, utgjør Gud selv, og at utenom ham er intet annet å se. En annen retning påstår at Gud er den essens som nødvendigvis må være til, at hans sendebud er formidlerne mellom ham og hans skap- ninger, og at deres oppgave er å lede menneskeheten til ham. Enda en annen retning anser at stjernene ble skapt av Det fornødne vesen, mens alle andre ting er deres virkning og resultat. Disse ting kom- mer hele tiden til syne og forsvinner, lik de ørsmå skapninger som dannes i en vannpytt. En videre retning forfekter at Det fornødne vesen har dannet naturen, ved hvis virkning og virksomhet alle ting, fra atomer til soler, kommer til syne og forsvinner, uten begynnelse eller ende. Hvilket behov er det da for et regnskap eller oppgjør? Slik gresset vokser når regnet kommer og deretter forsvinner, således er det med alle ting. Talsmennene for denne retningen argumenterer med at hvis profetene og kongene har innført lover og forordninger, så har dette skjedd bare for å bevare ro blant menneskene og skape orden i samfunnet. Profetene og kongene har imidlertid handlet på ulike måter; de førstnevnte har sagt ‘Slik har Gud talt’ for at folk skulle bøye seg og adlyde, mens de sistnevnte har tydd til sverd og skytevåpen. Hvilken av disse fire retninger bifalles av Gud?”

Svaret på alt dette faller inn under omfanget av den første ytring som har strømmet fra den allbarmhjertiges tunge. Ved Gud! Den omslutter og omfatter alt som er blitt nevnt. Han sier: “Vær omhyggelig oppmerksom på behovene i tiden som dere lever i, og la deres overlegninger dreie seg om dens påtrengende behov og fornødenheter.” For på denne dag har han vist seg som er åpenbaringens Herre, og han som talte på Sinai, roper høyt. Hva han enn måtte forordne, er den tryggeste grunnvoll for de pauluner som oppføres i den menneskelige kunnskaps og visdoms byer. Den som holder fast ved dette, vil i den allmektiges øyne bli å regne blant dem som er utstyrt med innsikt.

Disse sublime ord har strømmet fra den høyestes Penn. Han sier, opphøyet være hans herlighet: “Dette er synets dag, for Guds åsyn skinner klart over manifestasjonens horisont. Dette er hørselens dag, for Guds appell har lydt. På denne dag søm- mer det seg for alle å fremme og forkynne det som er åpenbart av ham som er alle skrifters opphav, åpenbaringens daggry, kunnskapens kilde og den guddommelige visdoms utspring.” Det er således klart og tydelig at svaret på hans spørsmål er blitt åpenbart i ytringens rike av ham som formidler den allbarmhjertiges kunnskap. Lykkelige er de som forstår!

Når det gjelder de fire ovennevnte retninger, er det klart og tydelig at den annen står nærmere rettferdighet. For Guds apostler og sendebud har alltid vært kanalene for hans rike nåde, og hva enn menneskene har mottatt fra Gud, er blitt formid- let gjennom disse hellighetens legemliggjørelser og løsrivelsens essenser, disse forvarere av hans kunnskap og talsmenn for hans Sak. Man kan imid- lertid fremføre et forsvar for de andre retningenes grunnsetninger, for i én forstand har alle ting alltid vært manifestasjoner av Guds navn og egenskaper og vil alltid så forbli.

Med hensyn til Ṣáḥibs henvisning til kongene, så er de virkelig manifestasjonene av Guds navn “den allmektige” og åpenbarerne av hans navn “den altformående”. Den drakt som anstår deres herlige templer, er rettferdighet. Dersom de skulle prydes med den, vil menneskeheten bli fullkommen sinnsro og uendelige velsignelser til del.

Den som har drukket av den guddommelige kunnskaps vin, vil faktisk bli i stand til å besvare slike spørsmål med klare og tydelige beviser fra den ytre verden og med åpenbare og lysende vitnesbyrd fra den indre verden. På denne dag er imidlertid en annerledes Sak fremkommet, og det kreves et annet ordskifte. Ved begynnelsen av år ni var tiden for spørsmål og svar faktisk over. Således sier han – helliget og opphøyet være hans navn: “Dette er ikke dagen da noe menneske skal stille sin Herre spørsmål. Når du hører Guds appell bli uttalt av ham som er storhetens daglysning, da rop ut: ‘Her er jeg, o Herre over alle navn! Her er jeg, o himlenes Skaper! Jeg bevitner at du har åpen- bart deg og etter egen befaling har åpenbart det du ønsket. Du er i sannhet styrkens og maktens Herre.’”

Svaret på alt den velærverdige Ṣáḥib har spurt om, er klart og tydelig. Hensikten med det som til ære for ham ble sendt ned fra det guddommelige forsyns himmel, var at han kunne låne øre til de vidunderlige melodier fra evighetens Due og den lave mumling fra innvånerne i det mest opphøyede paradis, og at han kunne oppfange appellens sødme og tre inn på stien.

Om Ṣáḥib ytret herlighetens Tunge en dag et ord som antydet at han om ikke lenge kan bli hjul- pet til å gjøre en gjerning som ville gjøre hans navn udødelig. Da hans brev ble mottatt ved Tungens hellige og opphøyede kongesete, sa den: “O livtjener! Selv om hans velærverdighet Mánikchí har skrevet kun for å spørre om andres utsagn, fornemmer vi dog fra hans brev hengivenhetens liflige duft. Bønn- fall den ene sanne Gud om nådigst å hjelpe ham til å gjøre hans vilje og behag. Hans makt formår i sannhet alle ting.” Fra denne ytring av den allbarm- hjertige utgår det en liflig ange. Han er sannelig den allvitende, den allkunnige.

En annet spørsmål stilt av ham er det følg- ende: “Islams lover er basert på religiøse prinsipper og rettsvitenskap, men i Mahábád- og hindu- religionene finnes det bare prinsipper, og alle lover, selv de som angår å drikke vann eller å gi og ta til ekte, betraktes som en del av disse prinsipper, som også alle andre menneskelivets anliggender. Vennligst angi hvilket syn som kan godtas av Gud, opphøyet være hans ihukommelse.”

Religiøse prinsipper har ulike grader og stader. Roten for alle prinsipper og hjørnestenen i alle grunnvoller har alltid vært og vil forbli å anerkjenne Gud. Og disse dager er sannelig vårtiden for anerkjennelsen av den allbarmhjertige. Hva som på denne dag enn utgår fra hans Saks forvarer og hans egen manifestasjon, er i sannhet det grunnleggende prinsipp som alle må være tro mot.

Svaret på dette spørsmål er også nedlagt i disse velsignede, vektige og opphøyede ord: “Vær omhyggelig oppmerksom på behovene i tiden som dere lever i, og la deres overlegninger dreie seg om dens påtrengende behov og fornødenheter.” For denne dag er alle dagers herre, og hva som enn er blitt åpenbart på den av den guddommelige åpen- barings kilde, er sannheten bak og essensen i alle prinsipper. Denne dag er å ligne med en sjø, og alle andre dager med bukter og kanaler som har for- grenet seg ut fra den. Det som ytres og åpenbares på denne dag, er grunnlaget og regnes som all ytrings moderbok og kilde. Skjønt enhver dag er forbundet med Gud, lovet være hans herlighet, er disse dager likevel blitt utpekt og smykket med den pryd å være nært forbundet med ham, for de er blitt opphøyet i Guds utvalgtes Bøker, så vel som hos noen av hans profeter, som “Guds dag”. I én forstand er denne dag og det som fremkommer på den, å betrakte som grunnprinsippene, mens alle øvrige dager og hva som enn fremkommer på dem, er å anse som de sekundære forordninger som er avledet derfra, og som sådanne er underordnede og relative. Å møte opp i moskéen er for eksempel sekundært med hensyn til å anerkjenne Gud, for det førstnevnte er avhengig og betinget av det siste. Når det gjelder de prinsipper som er gjengs blant tidens geistlige, så er de bare et sett av regler som de har laget, og hvorfra de drar slutninger om Guds forordninger, enhver etter egne meninger og tilbøyeligheter.

Ta for eksempel spørsmålet om øyeblikkelig føyelighet eller utsettelse. Gud, opphøyet være hans herlighet, sier: “Spis og drikk …” Nå er det ikke kjent hvorvidt denne forordningen må adlydes umiddelbart, eller om utførelsen med rette kan utsettes. Noen mener at det kan avgjøres av ytre omstendigheter. En av de fremstående geistlige i Najaf dro en gang av sted for å besøke imam Ḥusayns gravmæle, fred være med ham, ledsaget av et antall av sine elever. I løpet av reisen ble de utsatt for et bakholdsangrep av en gruppe beduiner. Den nevnte geistlige ga straks fra seg alle sine eiendeler. Da utbrøt hans elever: “Deres eminense har alltid anbefalt utsettelse i slike saker. Hva fikk Dem til å handle så raskt?” Han pekte på beduinenes spyd og svarte: “De ytre omstendigheters kraft, mine venner!” Den som fastla prinsippene for islamsk retts- vitenskap, var Abú-Ḥanífih, som var en frem- tredende leder blant sunniene. Slike prinsipper hadde eksistert i tidligere tider også, som allerede nevnt. Men på denne dag hviler godkjennelsen eller

forkastelsen av alle ting helt og holdent på Guds Ord. Disse forskjellene er det ikke verdt å nevne. Den guddommelige barmhjertighets øye kaster sitt blikk på alt som hører fortiden til. Det sømmer seg for oss å omtale dem bare i vennlige vendinger, for de motsier ikke det som er vesentlig. Denne tjener bekrefter sin uvitenhet og gir vitnesbyrd om at all kunnskap er hos Gud, hjelperen i fare, den selvbestående.

Hva som enn strider mot læresetningene på denne dag, blir forkastet, for sannhetens sol lyser skinnende klart over kunnskapens horisont. Lykke- lige er de som med den guddommelige ytrings vann har renset hjertet for alle hentydninger, skumlerier og antydninger og festet blikket på herlighetens daglysning. Dette er sannelig den aller nådigste gunstbevisning og den pureste gavmildhet. Hver den som har nådd derhen, har oppnådd alt godt, for i annet fall har kunnskapen om noe annet enn Gud aldri vist seg å være til menneskers gavn, og vil heller aldri vise seg å være det.

Det som ble nevnt i forbindelse med religiøse prinsipper og sekundære forordninger, viser til uttalelsene som er gitt av de geistlige i ulike reli- gioner, enhver etter egen evne og ytelse. For tiden anstår det oss imidlertid å følge hans pålegg om å “la dem så drive sin lek med ord”. Å befale tilligger Gud, den allmektige, den overmåte gavmilde.

Et annet av hans spørsmål er: “Noen hevder at hva som enn er i samsvar med det som naturen og forstanden bestemmer, nødvendigvis må være både tillatt og påbudt i den guddommelige lov, og at man omvendt bør avstå fra å overholde det som er uforenlig med disse målestokker. Andre tror at hva som enn er blitt pålagt av den guddommelige lov og dens salige opphavsmann, bør godtas uten for- nuftig bevis eller naturlig vitnesbyrd og adlydes uten spørsmål eller reservasjon, så som marsjen mellom Safa og Marwah, steningen av Jamrah-søylen, fot- vaskingen i løpet av renselsen og så videre. Vennligst angi hvilket av disse synspunkter som kan godtas.” Forstanden har ulike grader. Ettersom en diskusjon av det som filosofene har uttalt i denne forbindelse, ville falle utenfor rammen av vår samtale, har vi avstått fra å nevne dem. Det er like- vel ubestridelig klart og tydelig at menneskers sinn aldri har hatt samme kapasitet og heller aldri vil ha det. Sann ledelse og retning kan kun gis av Det

fullkomne intellekt. Derfor ble disse sublime ord åpenbart av den høyestes Penn, opphøyet være hans herlighet, som svar på dette spørsmål: “Visdommens tunge forkynner: Den som ikke har meg, er berøvet alle ting. Vend dere bort fra alt som er på jord, og søk ingen annen enn meg. Jeg er visdommens sol og kunnskapens osean. Jeg oppmuntrer de svake og gjenoppliver de døde. Jeg er ledelsens lys som opplyser veien. Jeg er den kongelige falk på den allmektiges arm. Jeg folder ut de slepende vingene på enhver vingebrutt fugl og sender den av sted på dens flukt.”

Betenk hvor klart svaret er blitt åpenbart fra den guddommelige kunnskaps himmel. Salige er de som grunner over det, som gjennomtenker det, og som forstår hva det betyr! Med det ovennevnte Intellekt menes det universelle guddommelige Sinn. Hvor ofte har man vel ikke merket at visse menneskers sinn, så langt fra å være en kilde til ledelse, er blitt lenker på de veifarendes føtter og har forhindret dem fra å vandre på den strake sti! Siden det mindre intellekt således er innskrenket, må man søke etter ham som er den endelige kunnskapskilde og strebe etter å gjenkjenne ham. Og skulle man komme til å anerkjenne denne Kilde som ethvert sinn kretser om, så er hva han enn skulle forordne, uttrykk for det som dikteres av en fullkommen visdom. Som solen er selve hans vesen ulikt alle andre enn ham. Men- neskets hele plikt er å anerkjenne ham; så snart dette er oppnådd, da er hva han enn behager å forordne, bindende og i fullt samsvar med hva den guddom-melige visdom tilsier. Slik er forordninger og forbud av enhver art blitt gitt av fortidens profeter, helt tilbake fra de tidligste tider.

Visse handlinger som gjøres på denne dag, er ment å skulle forherlige Guds navn, og den høyestes Penn har fastsatt en belønning for dem som utfører disse. Ja, om en sjel skulle trekke kun et flyktig åndedrag for Guds skyld, vil vedkommendes beløn- ning bli åpenbar, som bekreftet av dette mektige vers som ble sendt ned fra den guddommelige viljes himmel til Mekkas Herre, velsignet og forherliget være han: “Vi anviste den bønneretning du har, bare for å kjenne dem som følger Sendebudet, fra dem som vender seg tvert om.”

Om noen skulle meditere over denne velsig- nede og overopphøyede åpenbaring og grunne over versene som er sendt ned, ville vedkommende beredvillig gi vitnesbyrd om at den ene sanne Gud er umåtelig opphøyet over sine skapninger, og at kunnskapen om alle ting alltid har vært hos ham og alltid vil så forbli. Enhver rettsindig sjel vil enn videre vitne om at den som unnlater å tilslutte seg sannheten i denne største åpenbaring, vil finne seg maktesløs og ute av stand til å fastslå gyldigheten av enhver annen sak eller trosretning. Og angående dem som har berøvet seg selv rettferdighetens kappe og reist seg for å fremme urettens sak: De vil gi uttrykk for det som hatets og fanatismens talsmenn fra uminnelige tider har ytret. Kunnskapen om alle ting er hos Gud, den allvitende, den allkunnige.

Da denne tjener en dag var i hans nærvær, ble jeg spurt: “Du livtjener! Hva holder du på med?” “Jeg er,” svarte jeg, “i ferd med å skrive et svar til hans velærverdighet Mírzá Abu’l-Faḍl.” Jeg ble befalt: “Skriv til Mírzá Abu’l-Faḍl, måtte min herlighet hvile over ham, og si: ‘Forholdene er blitt så ille at verdens folk er blitt vant til urett og flykter fra rettsindighet. En guddommelig manifestasjon som har lovprist og forherliget den ene sanne Gud, opphøyet være hans herlighet, som har gitt vitnes- byrd om hans kunnskap og bekjent at hans essens er helliget over alle ting og opphøyet over enhver sammenligning – en slik manifestasjon er til ulike tider blitt kalt en soltilbeder og en ildtilbeder. Hvor tallrike er vel ikke disse sublime manifestasjoner og gudsåpenbarere hvis stader folket forblir aldeles uvitende om, hvis nåde de er fullstendig berøvet – ja, måtte Gud forby det – som de forbanner og håner!

“‘En av de store profeter som Persias dårer på denne dag forkaster, ytret disse sublime ord: “Solen er bare en tett og kuleformet masse. Den fortjener ikke å kalles Gud eller den allmektige. For den allmektige Herre er han som ingen menneskelig forstand noensinne kan forestille seg, som ingen jordisk kunnskap kan favne, og hvis essens ingen noensinne har vært i stand til å utgrunne og hel- ler aldri skal bli det.” Betenk hvor veltalende, hvor høytidelig han har bekreftet nettopp den sannhet som Gud på denne dag forkynner. Og likevel ansees han ikke som troende av disse ynkrygger og tåper, og langt mindre for å inneha et sublimt stade! I en annen forbindelse sa han: “All eksistens er frem- kommet fra hans eksistens, og om det ikke var for Gud, ville ingen skapning noensinne ha vært til og blitt iført tilværelsens drakt.” Måtte Herren skjerme oss alle fra ondskapen hos slike som har avvist Guds og hans elskedes sannhet og vendt seg bort fra den daglysning som det er gitt vitnesbyrd om i alle Bøker fra Gud, hjelperen i fare, den selvbestående.’”

Fra det som er nevnt, er det klart at ikke enhver forstand kan være kriteriet på hva som er sant. De virkelig vise er, for det første, de som er utvalgt av Gud, lovet være hans herlighet – de som han har utpekt til å være sin kunnskaps skattkamre, sin åpenbarings forvarere, sin myndighets daglysninger og sin visdoms demringssteder, de som han har gjort til sine representanter på jord, og ved hvem han har åpenbart det han har satt seg fore. Hver den som vender seg til dem, har vendt seg til Gud, og hver den som vender seg bort, vil ikke bli husket i nærvær av Gud, den allvitende, den allvise.

Det universelle kriterium er det som nettopp er blitt nevnt. Hver den som når derhen, det vil si, som gjenkjenner og anerkjenner Guds åpenbarings demringssted, vil bli nedtegnet i Guds Bok blant dem som er utstyrt med forståelse. Ellers er han bare en uvitende sjel, selv om han tror seg å være i besittelse av enhver visdom. Om nå en person skulle se seg stå i Guds nærvær, skulle hellige sin sjel fra jordiske tilknytninger og onde hensikter og tenke over det som er blitt åpenbart i denne største åpen- baring fra dens begynnelse frem til denne dag, ville vedkommende beredvillig bevitne at enhver løsrevet sjel, ethvert fullkomment sinn, helliggjort vesen, oppmerksomt øre, skarpsynt øye, veltalende tunge og frydefullt og strålende hjerte kretser om og bøyer seg – ja, faller ned i nesegrus underdanighet – for Guds veldige trone.

Et annet av hans spørsmål er dette: “Blant fortidens manifestasjoner har én i sin tid latt det være lovlig å spise kjøtt av storfe, mens en annen har forbudt det; én har gitt tillatelse til å spise svinekjøtt, mens en annen har fordømt det. Slik er deres forordninger forskjellige. Jeg bønnfaller den sanne, opphøyet være hans navn, om nådigst å spesifisere de rette religiøse forbud.”

En direkte og detaljert forklaring av denne sak ville ha overtrådt visdommens grenser ettersom folk med ulik tro omgås den ærede Ṣáḥib, og et direkte svar ville ha vært i strid med islams lover. Svaret ble derfor sendt ned fra den guddommelige viljes himmel på en underforstått måte. Svaret på hans spørsmål var og forblir faktisk utsagnet i den første teksten, der han sier: “Den allvitende lege har fingeren på menneskehetens puls.” Han sier videre: “Vær omhyggelig oppmerksom på behovene i tiden som dere lever i, og la deres overlegninger dreie seg om dens påtrengende behov og fornødenheter.” Det vil si, fest blikket på Guds bud, for hva han enn skulle forordne på denne dag og erklære som lovlig, det er virkelig lovlig og representerer sannheten selv. Det påligger alle å vende blikket mot Guds Sak og overholde det som har steget opp over hans viljes horisont, for det er gjennom kraften i hans navn at banneret “Han gjør hva han vil” er blitt utfoldet og fanen “Han forordner hva han behager” er blitt hevet. Om han for eksempel skulle erklære at vann i seg selv skulle være ulovlig, ville det virkelig bli ulovlig, og det motsatte er like sant. For ingen ting har påskriften “dette er lovlig” eller “dette er ulovlig”; nei, det er heller slik at hva som enn er blitt eller vil bli åpenbart, er i kraft av Guds ord, lovet være hans herlighet.

Disse ting er tilstrekkelig klare og krever ingen videre utredning. Likevel tror visse grupper at alle de forordninger som er vanlige blant dem, er uom- støtelige, at de alltid har vært gyldige og alltid vil så forbli. Tenk på en annen tekst, forherliget og lovet være han: “Disse ord blir ytret i tilbørlig mål, så den nyfødte kan vokse og trives og det sarte skudd kan utvikle seg og skyte i været. Melk bør gis i passende mengde, så verdens barn kan nå modenhetens stade og ha tilhold i enhetens forgård.” For eksempel tror noen at vin alltid har vært og alltid vil forbli forbudt. Om man nå skulle meddele dem at den en dag kunne bli gjort lovlig, så ville de reise seg i protest og opposisjon. Verdens folk har i sannhet ennå ikke forstått betydningen av “Han gjør hva han enn vil”, ei heller har de fattet betydningen av altoverordnet ufeilbarlighet. Pattebarnet må næres med melk. Hvis man gir det kjøtt, vil det avgjort dø, og dette ville intet annet være enn ren og skjær urettferdighet og uklokskap. Velsignet er de som forstår. Altoverordnet ufeilbarlighet, slik jeg en gang hørte det fra hans velsignede lepper, er utelukkende forbeholdt Guds Saks manifestasjoner og hans åpenbarings fortolkere. Denne sak nevnes kun kort, for tiden er knapp og like sjelden som den legendariske føniks.

Nok et annet spørsmål: “Ifølge Mahábád- og hindu-religionenes lære er det slik at om en person uansett tro eller nasjon, farge, utseende, karakter eller tilstand skulle være tilbøyelig til å omgås dere, så bør dere vise ham vennlighet og behandle ham som en bror. Men i andre religioner er dette ikke slik: Deres medlemmer behandler tilhengere av andre trosretninger dårlig og undertrykker dem, anser det som en tilbedelsesgjerning å forfølge dem og anser seg for å ha rett til deres slekt og eiendeler. Hvilken fremgangsmåte er å godta, sett med Guds øyne?”

Foregående utsagn har alltid vært sant og vil fortsatt så være. Det er ikke tillatelig å strides med noen, sett med Guds øyne kan det heller ikke godtas at man behandler noen sjel dårlig eller undertrykker vedkommende. Gang på gang har disse sublime ord strømmet fra den høyestes Penn, velsignet og lovet være han: “O dere menneskebarn! Det grunnleg- gende formål som besjeler Guds tro og hans reli- gion, er å hegne om menneskeslektens interesser og fremme dens enhet, og å fostre kjærlighetens og fellesskapets ånd menneskene imellom. La den ikke bli en kilde til strid og uenighet, til hat og fiendskap.” Dette tema er allerede blitt behandlet og forklart i ulike tavler.

Det sømmer seg for den som utlegger Guds Ord, å fremføre det med den største velvilje, venn- lighet og medlidenhet. Med hensyn til den som omfavner sannheten og får æren av å anerkjenne ham, så skal vedkommendes navn bli innført i Den Karmosinrøde Bok blant innvånerne av det aller høyeste paradis. Men om en sjel skulle unnlate å ta imot sannheten, er det på ingen måte tillatt å strides med ham. I en annen forbindelse sier han: “Velsignet og lykkelig er den som reiser seg for å fremme de beste interessene for jordens folk og slekter.” Likeledes sier han: “Bahá-folket bør sveve høyt over jordens folk.” I religiøse anliggender er enhver form for fanatisme, hat, splid og strid strengt forbudt.

På denne dag er et lys steget opp over det gud- dommelige forsyns horisont, og på dets panne har herlighetens Penn skrevet disse opphøyede ord: “Vi har frembrakt deg for at du skal vise kjærlighet og troskap, ikke fiendskap og hat.” Han – opphøyet og forherliget være hans navn – har ved en annen anledning likeledes åpenbart følgende ord på det persiske tungemål, ord som gjør at hjertet fortæres hos de velbegunstigede og oppriktige blant hans tjenere, at menneskers allehånde foretagender bringes i harmoni, og at menneskeheten opplyses av den guddommelige enhets lys og settes i stand til å vende seg hen mot den guddommelige kunnskaps daglysning: “Den uforlignelige Venn sier: Veien til frihet er trukket opp; skynd dere hen til den. Visdommens kildevell flommer over; drikk derav. Si: O dere høyt elskede! Enhetens tabernakel er reist; betrakt ikke hverandre som fremmede. Dere er fruktene på ett tre og bladene på én gren.”

Rettferdighet, som består i å gi enhver det som tilkommer ham, avhenger av to ord og er betinget av dem: belønning og straff. Fra rettferdighetens synspunkt skal enhver sjel motta belønningen for sine gjerninger, ettersom verdens fred og velstand avhenger av dette, slik som han – priset være hans herlighet – sier: “Verdens stabilitet og orden er bygget på tvillingsøylene belønning og straff og vil fortsatt hvile på disse to.” Kort sagt krever enhver omstendighet en forskjellig ytring, og enhver anledning behøver en annerledes måte å handle på. Velsignet er de som har reist seg for å tjene Gud, som helt og holdent taler for hans skyld, og som vender tilbake til ham.

Et annet av hans spørsmål: “Hinduer og tilheng- ere av Zarathustra tillater ikke eller ønsker ikke velkommen utenforstående som ønsker å slutte seg til dem. Kristne ønsker velkommen dem som etter egen beslutning ønsker å slutte seg til deres religion, men gjør ingen anstrengelse og øver ikke noe press med dette for øye. Muslimer og jøder, derimot, insisterer på det, pålegger andre det, og om noen nekter, blir de fiendtlige og anser det som lovlig å gripe vedkommendes slekt og eiendeler. Hvilken fremgangsmåte lar seg godta, slik Gud ser det?”

Alle menneskebarn er brødre, og forutsetning- ene for brorskap er mange. Blant disse er at man for sin bror bør ønske det man ønsker for seg selv. Derfor anstår det den som mottar en indre eller ytre gave, eller som inntar himmelens føde, å opplyse og innby sine venner med den største kjærlighet og vennlighet. Hvis de reagerer på en velvillig måte, er vedkommendes mål nådd; i annet fall bør han la dem i fred uten å strides med dem eller ytre et ord som ville avstedkomme den minste bedrøvelse. Dette er den utvilsomme sannhet, og alt annet er uverdig og sømmer seg ikke.

Den velærverdige Ṣáḥib, måtte Gud nådigst stå ham bi, har skrevet at hinduene og Zarathustras tilhengere ikke tillater eller ønsker velkommen utenforstående som ønsker å slutte seg til dem. Dette er i strid med hensikten som ligger til grunn for at Guds sendebud kommer, og med det som er blitt åpenbart i deres Bøker. For de som har frem- stått etter bud fra Gud, er blitt betrodd å skulle veilede og oppdra alle mennesker. Hvordan kunne de utestenge en søker fra gjenstanden for hans søken, eller gi en veifarende forbud mot hans hjertes attrå? Verdens ildtempler står som et veltalende vitnesbyrd om denne sannhet. I sin tid kalte de, med brennende iver, alle jordens beboere til ham som er renhetens Ånd.

Han har enn videre skrevet at kristne ønsker velkommen dem som av egen drift bestemmer seg for å slutte seg til deres religion, men at de ikke gjør noen anstrengelse eller øver noe press med dette for øye. Dette er imidlertid en feilaktig oppfatning. For de kristne har anstrengt seg og anstrenger seg fortsatt til det ytterste i undervisningen av sin tro. Deres kirkelige organisasjoner har en utgift på rundt tretti millioner. Deres misjonærer har spredt seg vidt og bredt over hele kloden og er iherdig opptatt med å undervise om kristendommen. På denne måten har de omsluttet hele verden. Hvor tallrike er vel ikke de skoler og kirker de har grunnlagt for å undervise barn, mens deres uerklærte siktemål er at disse barn i løpet av sin undervisningstid også kan bli kjent med Jesu Kristi evangelium i sine unge år, og at deres hjerters utilsmussede speil således kan gjenspeile det som deres lærere har hatt til hensikt. Faktisk er ingen andre religionstilhengere så oppsatt på å utbre sin tro som de kristne.

Kort sagt, det som på denne dag er riktig og sant og lar seg godta for hans trone, er det som ble nevnt i begynnelsen. Alle mennesker er skapt for å gjøre verden bedre. Det sømmer seg for enhver sjel å reise seg og tjene sine brødre for Guds skyld. Skulle en bror ta imot denne sannheten, bør han fryde seg over at sistnevnte har vunnet evinnelig yndest. I annet fall bør han, uten å vise det minste tegn til fiendskap eller nag overfor vedkommende, bønnfalle Gud om å lede ham. Befalingens tøyler befinner seg i Guds hånd. Han gjør hva han vil og forordner som han behager. Han er sannelig den allmektige, den høylovede.

Vi bønnfaller den ene sanne Gud, opphøyet være hans herlighet, om å gjøre oss i stand til å anerkjenne ham hvis ufeilbare visdom gjen- nomtrenger alle ting, og om at vi kan bekrefte hans sannhet. For så snart man har anerkjent ham og gitt vitnesbyrd om hans virkelighet, vil man ikke lenger bli plaget av menneskers tomme innbilninger og meningsløse forestillinger. Den guddommelige lege har menneskehetens puls i sitt allmektige grep. På ett tidspunkt kan han godt finne det passende å skjære bort visse infiserte lemmer, slik at sykdom- men ikke skal spre seg til andre deler av legemet. Dette ville være selve essensen av barmhjertighet og medlidenhet, og ingen er gitt rett til å komme med innvendinger, for han er virkelig den allvitende, den altseende.

Et annet av hans spørsmål: “I Mahábáds og Zarathustras religioner sies det: ‘Vår tro og religion er enhver annen overlegen. De andre profeter og de religioner de har opprettet, er sanne, men de inntar forskjellige stader overfor Gud, slik som det ved en konges hoff er en trinnvis inndeling i rang fra statsministeren til den menige soldat. Den som så ønsker, la ham overholde sin religions forskrifter.’ De trenger seg heller ikke på noen sjel. Hinduene hevder at den som spiser kjøtt, uansett grunn eller omstendighet, aldri vil få et glimt av Paradis. Til- hengerne av Muhammed, Jesus og Moses påstår at en lignende skjebne venter dem som unnlater å være tro mot deres religioner. Hvilken trosoppfatning foretrekkes av Gud, forherliget være hans nevnelse?” Med hensyn til deres utsagn om at “Vår tro og religion er enhver annen overlegen”, menes slike profeter som har fremstått før dem. Sett fra én syns- vinkel er disse hellige sjeler én: Den første blant dem er den samme som den siste, og den siste er den samme som den første. Alle har kommet fra Gud, til ham har de kalt alle mennesker, og til ham har de vendt tilbake. Dette tema er blitt behandlet i Visshetens Bok, som i sannhet er ledestjernen for alle bøker, og som strømmet fra herlighetens Penn i denne største åpenbarings tidlige år. Salig er den som har sett den og grunnet over dens innhold av kjærlighet til Gud, skaperverkets Herre.

Med hensyn til bemerkningen tillagt hinduene om at den som spiser kjøtt, aldri vil få et glimt av Paradis, så strider dette mot deres påstand om at alle profetene er sanne. For om deres sannhet blir brakt på det rene, da er det absurd å hevde at deres tilhengere ikke vil komme til Paradis. Da vil man gjerne spørre hva de mener med Paradis, og hva de har forstått derav. Hver den som på denne dag oppnår den ene sanne Guds velbehag, priset være hans herlighet, vil ihukommes og bli regnet blant innvånerne av den aller høyeste himmel og det mest opphøyede Paradis og vil få del i dets goder i alle Guds verdener. Ved ham som er alle menneskers attrå! Pennen makter ikke å skildre dette stade eller å utlegge dette tema. Hvor stor er vel ikke hans velsignelse som har oppnådd Guds velbehag, og ve de aktløse! Når det først er blitt fastslått at en gud- dommelig utpekt profet virkelig er sann, da er ingen gitt retten til å spørre hvorfor eller av hvilken grunn. Heller påhviler det alle å godta og adlyde hva enn han sier. Dette er det som Gud har bestemt i alle sine Bøker, skrifter og tavler.

Et annet spørsmål som han har stilt: “Hinduene hevder at Gud dannet Intellektet i form av et men- neske kalt Brahma, som kom til denne verden og ga opphav til dens fremskritt og utvikling, og at alle hinduer er hans etterkommere. Tilhengerne av Zarathustra sier: ‘Gjennom Opphavsintellektet skapte Gud et menneske kalt Mahábád, som er vår forfader.’ De tror at skapelsen skjedde på seks måter. To ble nevnt ovenfor, og de andre er skapelse fra vann, jord og ild, og fra bjørner og aper. Hinduene og tilhengerne av Zarathustra sier begge at de er skapt av Intellektet, og derfor slipper de ikke andre inn i sine rekker. Er disse påstandene sanne, eller er de det ikke? Den vise Mester anmodes om å angi hva han betrakter som riktig.”

Hele skaperverket er blitt til ved Guds vilje, lov- priset være hans herlighet, og den makeløse Adam er blitt dannet ved hjelp av hans altbetvingende Ord, et Ord som er forstandens kilde, utspring, gjemme og demringssted. Fra det er all skapelse utgått, og det er kanalen for Guds Opphavsnåde. Hvordan skaperverket egentlig oppsto, kan ikke fattes av noen utenom Gud, opphøyet være hans herlighet, han hvis kunnskap favner alle ting, både før og etter at de ble til. Skaperverket har hverken begynnelse eller ende, og ingen har noensinne avdekket dets mysterium. Kunnskapen om det har alltid vært og vil for alltid forbli skjult og bevart av dem som er betrodd å forvare all guddommelig kunnskap.

Tilværelsens verden er årsaksbetinget, siden den forutgås av en årsak, mens vesensbetinget foruteksi- stens alltid har vært og vil forbli begrenset til Gud, opphøyet være hans herlighet. Denne uttalelsen gis for at man ikke skal bli tilbøyelig, ut fra den tidligere påstand om at skaperverket hverken har begynnelse eller ende, til å slutte at det er foruteksisterende. Sann og vesensbetinget foruteksistens er uteluk- kende forbeholdt Gud, mens verdens foruteksistens er sekundær og relativ. Alle slutninger som er truk- ket om førsthet, sisthet og slikt, er i sannhet blitt utledet fra det som er sagt av profetene, apostlene og Guds utvalgte.

Når det gjelder de “subtile veseners rike” som det ofte henvises til, så gjelder det profetenes åpenbaring, og alt annet er bare overtro og tom innbilning. Ved tiden for åpenbaringen har alle mennesker samme rang. Men fordi de godtar eller forkaster, stiger eller synker, beveger seg eller står stille, anerkjenner eller fornekter, kommer de til å være ulike etterpå. For eksempel taler den ene sanne Gud, opphøyet være hans herlighet, gjennom sin manifestasjon og spør: “Er ikke jeg deres Herre?” Enhver sjel som svarer “Ja, sannelig!”, regnes i Guds øyne blant de mest fremragende av alle mennesker. Vår mening er at før Guds Ord overbringes, ansees alle mennesker for å være av lik rang og deres stade for å være ett og det samme. Det er bare etterpå at forskjeller viser seg, slik du uten tvil har merket.

Det er klart fastslått ut fra det som er nevnt, at ingen med rette kan påstå: “Vi er avlet fra Intellektet, mens alle andre har en annen opprinnelse.” Sann- heten som skinner klart og strålende som solen, er at alle er blitt skapt ved den guddommelige viljes virksomhet og er utgått fra samme kilde, at alle er fra ham, og at alle skal vende tilbake til ham. Dette er meningen med det velsignede vers i Koranen som er kommet fra den allbarmhjertiges Penn: “Vi tilhører Gud, og til Ham skal vi vende tilbake.”

Som det er klart og tydelig for deg, var svaret på alle ovennevnte spørsmål nedfelt i kun ett av de tekstavsnitt som ble åpenbart av den høyestes Penn. Velsignet er de som, løst fra verdslige anliggender og helliget fra tomme innbilninger og meningsløse forestillinger, krysser den guddommelige kunnskaps enger og skjelner hans herlighets tegn i alle ting.

Tallrike avsnitt er blitt åpenbart i hans velærver- dighet Ṣáḥibs navn. Skulle han erkjenne verdien av dem og nyttiggjøre seg deres frukter, ville han oppleve slik fryd at alle verdens sorger ville være ute av stand til å plage ham. Gud gi at han kan bli satt i stand til å uttale følgende ord oppriktig og handle i samsvar med dem: “Si: ‘Gud sendte skriften.’ Og la dem så drive sin lek med ord.” Måtte han bestrebe seg på å veilede disse berøvede sjeler som i mørke og dunkelhet forblir avstengt fra solens lys. Måtte han, ved Det største navns kraft, gripe det banner som ikke taler om annet enn hans åpenbaring, og gå i teten foran de tidligere religioners folk, så verdens mørke kanskje kan bli fordrevet og de lysende stråler fra sannhetens sol kan skinne på hele menneske- heten. Dette er i sannhet den mest fullkomne gave og det høyeste kall. Om det skulle mislykkes men- nesket å nå dette sublime stade, hvor kan det da finne trøst og glede? Hva vil støtte og belive det? Hvem vil det ha samfunn med i hvilens stund, og hvis navn vil det påkalle når det står opp etter søvnen? Igjen: “Vi tilhører Gud, og til Ham skal vi vende tilbake.”

Hans siste spørsmål. “De fleste tavler vi har sett, er på arabisk. Men siden den elskede i denne tidsalder er av persisk avstamning, bør det arabiske tungemål bli oppgitt og vraket. For inntil denne dag har araberne selv ikke forstått Koranens men- ing, mens det persiske språk er høyt skattet, rost og beundret blant innvånerne av klodens befolkede strøk. Og nettopp slik som persisk på denne dag er arabisk overlegent, så gjelder dette også gammel- persisk, som skattes høyt av Indias folk og andre. Det ville derfor være å foretrekke om Guds ord, opphøyet være hans nevnelse, heretter hovedsak- elig skulle bli fremført på rent persisk, siden dette i høyere grad tiltrekker hjertene. Det anmodes enn videre om at svaret på disse spørsmål nådigst blir skrevet på rent persisk.”

Det persiske tungemål er i sannhet uhyre sød- mefylt og velbehagelig, og helt siden denne anmod- ning ble fremsatt ved hans velsignede og opphøyede kongesete, er tallrike tavler blitt åpenbart på dette språk. Med hensyn til uttalelsen om Koranen, som innebærer at dens ytre mening ikke er blitt forstått, så er den i virkeligheten blitt utlagt på tallrike måter og oversatt til utallige språk. Det mennesker har vært ute av stand til å fatte, er dens skjulte mysterier og indre betydninger. Og alt det de har sagt eller vil si, er av begrenset omfang og bør sees som avpasset deres rang og stade. For dens sanne mening kan ikke loddes av noen utenom Gud, den ene, den uforlignelige, den allvitende.

På denne dag har han fremstått, han som er verdens Herre, hersker, skaper og tilflukt. La hvert øre være ivrig etter å lytte til det som vil bli åpen- bart fra hans viljes rike; la hvert øye være fullt av forventning etter å skue det som vil skinne frem fra kunnskapens og visdommens dagstjerne. Ved ham som er verdens attrå! Dette er dagen da øyne skal se og ører høre, da hjerter skal skjønne og tunger tale. Salige er de som har nådd derhen; salige er de som har søkt etter det og gjenkjent det! Dette er dagen da ethvert menneske kan få adgang til evig ære, for hva som enn har strømmet frem fra herlighetens Penn med hensyn til enhver sjel, er forsiret med udødelighetens pryd. Og atter – salige er de som har nådd derhen!

Den velærverdige Ṣáḥib har skrevet: “Siden den elskede i denne tidsalder er av persisk avstamning, bør det arabiske tungemål bli oppgitt og vraket.” I denne forbindelse kom disse sublime ord fra den høyestes Penn, lovet og priset være hans herlighet: “Både arabisk og persisk er prisverdige. Det som ønskes av et språk, er at det formidler talerens hensikt, og begge språk kan tjene dette formål. Og siden den guddommelige kunnskaps sol har steget opp på Persias firmament, fortjener dette tungemål enhver lovprisning.”

Sannhetens lys skinner sannelig strålende over den guddommelige ytrings horisont, og derfor behøves ingen ytterligere utbrodering ved denne flyktige sjel eller ved andre som ham. Selv om det ikke kan være spørsmål eller tvil om det per- siske tungemåls sødme, har det likevel ikke samme rekkevidde som arabisk. Det finnes mange ting som ikke er blitt uttrykt på persisk, det vil si at ord som henviser til slike ting, ennå ikke er blitt dan- net, mens det på arabisk finnes adskillige ord som beskriver den samme ting. Faktisk finnes det ikke noe språk i verden som er så stort og omfattende som arabisk. Dette utsagn er foranlediget av det som er sant og rimelig; det er ellers klart at på denne dag blir verden opplyst av stråleglansen fra denne sol som har steget opp over Persias horisont, og at det knapt er mulig å overvurdere dette liflige språks fortreffelighet.

Alle spørsmål fra hans velærverdighet Ṣáḥib er med dette blitt nevnt og behørig besvart. Om det skulle ansees å være passende og tilrådelig, ville det ikke skade om han gjennomleser disse svarene selv, og de kan likeledes bli lest av hans kjære venner der i landet, som Jináb-i-‘Alí-Akbar – med ham være herlighet fra Gud, den øverste forordner – og Jináb-i-Áqá Mírzá Asadu’lláh – med ham være her- lighetenes herlighet.

Denne tjener bønnfaller den ene sanne Gud – opphøyet være hans herlighet – om nådigst å pryde menneskehetens verden med rettferdighet og rett- sindighet, skjønt den siste bare er én av måtene den første uttrykker seg på. Sannelig, rettferdighet er en lampe som rettleder mennesket midt i verdens mørke og verner det mot enhver fare. Den er virkelig en skinnende lampe. Gud gi at jordens herskere kan bli opplyst av dens lys. Denne tjener bønnfaller enn videre Gud om nådigst å hjelpe alle mennesker til å handle etter hans vilje og velbehag. Han er i sann- het Herren over denne og den kommende verden. Ingen Gud er der utenom ham, den allmektige, den sterkeste.